MØTEPUNKT
Dansekunst på sykehus
Dans i Trøndelag utvikler et forprosjekt som undersøker hvordan vi kan ta dansekunsten inn på sykehuset. Med inspirasjon fra National Arts in Hospital Network i England, ønsker vi å utforske hvordan dansekunst kan skape møtepunkter på sykehuset og hvordan den kan implementeres som en tilstedeværende del av hverdagen for pasienter, pårørende og ansatte.
Sykehuset er et sted hvor ulike typer mennesker møtes. Det kan både være fylt med håp, glede og sorg å være innlagt. Når man er på sykehuset er man ofte i en krevende situasjon, og i det man trer inn på sykehuset blir man pasient. I rollen som pasient kan man fort identifisere seg med en sykdom og man kan kanskje miste litt følelsen av den man faktisk er.
Å være syk eller skadet er ofte forbundet med et stort kontrolltap. Sorg over din egen eller andres situasjon får lov til å ta plass. Dette skaper ofte overveielser om dine egne verdier og stiller spørsmål ved prioriteringen av din tid. I denne sammenheng kan kunsten være en liten døråpner for å hjelpe med å organisere og kanalisere ut noen av disse følelsene. Dette kan kanskje gi en liten følelse av kontroll eller mening, i det som ofte føles ukontrollerbart.
- Cai Tomos
Kunsten er for alle. Uansett hvem og hvor de er. Noen beskriver kunsten som et menneskelig behov, og at det er kunsten som får en til å merke at man er menneske. Ofte er det noe livsbekreftende i å oppleve kunst som stimulerer sansene, som kan avlede tankene og man blir minnet om livet utenfor. I et øyeblikk får man muligheten for å bare være. Og det er kanskje i de utfordrende og sårbare situasjonene, man har ekstra behov for kunst som kan bidra med det humane og alt det «ikke-sterile» (Kløvedal, 2023).
Dans i Trøndelag er nysgjerrige på hvordan dansen kan implementeres på sykehuset, som en tilstedeværende del av hverdagen. Det at pasienter, pårørende og ansatte på daglig basis får muligheten for å bli møtt gjennom kunsten, finner teamet i Dans i Trøndelag inspirerende
Dansen har en evne til å skape en her og nå opplevelse. På sykehuset kan dans være et tiltak for å øke tilstedeværelse i øyeblikket for pasienten, pårørende og ansatte, samt gi et avbrekk i sykehushverdagen. Dans i Trøndelag tror at dansekunst på sykehuset kan være en ressurs for helsevesenet og bidra med en annen tilnærming til kroppen og mennesket. Dette kan kanskje gjøre at pasienter, pårørende og ansatte får en annen opplevelse av sitt sykehusopphold eller arbeidsplass. Vi er nysgjerrige på om man gjennom kunstneriske intervensjoner kan nå inn til andre deler av mennesket og kroppen, som ellers ofte blir glemt.
Men en danser eller kunstner er ikke noe man normalt tenker «hører hjemme» på sykehuset, og vi står derfor overfor å skulle bryte med det tradisjonelle og kanskje «sparke inn noen dører».
National Arts in Hospital Network i England har opplevd at de felles kunstneriske opplevelsene har vært en samtalestarter og har bidratt positivt til spesielt de ansattes arbeidsmiljø. I forhold til det norske helsevesen og utfordringer knyttet til høy arbeidsmengde, personalmangel og et økt antall sykemeldinger, mener vi også at tiltak for å bedre de ansattes trivsel på arbeidsplassen er sårt tiltrengt. Samtidig viser en sosioestetisk undersøkelse i Danmark at kunstverks påvirkning på sykehus er vanskelig å forutsi, da kunsten og verkene skapes i møte med menneskene som er sammen med dem (Stenslund, 2017). En av de engasjerte dansekunstnerne ble også spurt om hva de mener forprosjektet kan bidra med og svarte:
Det som er så spennende med dette prosjektet, synes jeg, er at vi ikke kan si med sikkerhet hva dette kan eller vil bidra til. Det er det skjøre, vågale og nettopp usikre med å bringe dansekunst til sykehuskorridorer og pasienter som gjør det spennende og tiltrekkende.
Jeg tror likevel at dansen kan bidra med overraskende momenter, ulike møtepunkt og viktige øyeblikk for oss som utøvere og for de mennesker vi møter på sykehuset, uten å vite konkret hva det vil føre til. Det kan vi vel ikke vite noe om før vi er i det, og noen øyeblikk vil man jo aldri få vite omfanget av.
-Victoria Husby
Dans i Trøndelag har en hypotese om at dansen kan gi ansatte og pasienter en felles opplevelse, som i et øyeblikk løsriver dem fra sine roller og likestiller dem. Gjennom felles kunstneriske opplevelser får man muligheten for å være sammen personlig, og skape samtaler om noe annet enn sykdom, skade og praktikk. Dette har kanskje evnen til å forplante seg videre i deres behandlingsforløp og ha en positiv innvirkning på deres videre profesjonelle relasjon. Ved en videreføring av prosjektet kan det være spennende å undersøke om dansekunst har evnen til å bidra positivt på både personalets arbeidsmiljø, og kontakten mellom ansatt og pasient. Kanskje er det nettopp i de små opplevelsene vi finner de store endringene.
Cai Tomos er en walisisk dansekunstner, som har jobbet i omsorgshjem, teatre, psykiatriske sykehus, stuer i folks hus og gatehjørner. Han har i en årrekke vært ansatt som danser ved Chelsea and Westminster Hospital (CW+) og har utviklet en til en bevegelsespraksis for mennesker som er sengeliggende på sykehus. Han har en metode hvor han gjennom samvær, ledet av nysgjerrighet på den andre, gir plass til de impulser som kommer der og da. Vi ønsker å tilknytte han dette prosjektet som mentor for kunstnerne. I Cais arbeid ved Chelsea and Westminster Hospital har han gjennomført case studiet «Meeting Places». I case studiet skriver Cai;
The work required me to be able to establish trust quickly with patients, to be able to be clear about what I was offering, but more importantly to be open to follow their direction. The emphasis of the project was about the “meeting” of people, and the quality of that meeting. Many patients had stories they needed to tell, but what seemed vital was that these stories were heard. The arts offered a way into all these stories, the verbal, and non-verbal, and placed value on their expression.
Berit Haltvik With er kostymedesigner og scenograf. Berit jobber frilans med base ved Teateratelier i Trondheim. Hun har en MA i kostymedesign fra The Arts Institute at Bournemouth fra 2008. Hun har hatt kostymedesign og scenografi for flere teater-, dans- og klovneforestillinger, hun har også jobbet med flere produksjoner for lerret, samt holdt en rekke kurs og foredrag. Hun har hatt en rekke oppdrag for museer og kulturinstitusjoner, der kostyme brukes som aktiv formidler av historie.
Hun har vært fast kostymedesigner for Sykehusklovnene siden 2012. I 2017 var hun Fylkeskunstner i Sør-Trøndelag. Og de to siste årene har hun hatt Statens kunstnerstipend, der hun har utforsket tema Arv gjennom kostyme.
I tett dialog med sykehuset, kunstnerne og kostymedesigner Berit Haltvik With, ønsker vi å utforske mulighetene rundt det visuelle uttrykket. Berit vil være til stede en av workshopdagene på sykehuset for å observere interaksjonen, og til stede på erfaringsseminaret for å drodle videre på hvilket visuelt uttrykk som kan fungere. Her vil vi ta inn over oss etiske overveielser, praktikk og hygiene.
Berit finner det spennende å jobbe utforskende med kostyme og har allerede gjort seg noen tanker om arbeidet:
Disse kostymene skal ikke befinne seg i et tradisjonelt scenisk rom. Kostymet må derfor på en måte erstatte noe av det et scenisk rom gir av fokus på det som faktisk skjer av handling og interaksjon. Det å jobbe med hvordan et kostyme kan bli en «visuell forsterker» på det den utøvende kunstneren gjør, er noe jeg har god erfaring med fra mitt arbeid i Sykehusklovnene. Et av fokusområdene der har vært hvordan kostymet skal bringe en annen verden inn i sykerommet. En verden som representerer et avbrekk, pust og lek. Jeg har også jobbet mye med hvordan kostymet også skal være noe å glede seg over, også for de som ikke tørr å interagere, men heller bare vil observere.
I Sykehusklovnene har det vært veldig viktig at uttrykket i kostymene er så tydelig lesbart som «Sykehusklovnene» at det ikke er noen som helst tvil om hvem det er som kommer på besøk, selv om du ikke har møtt denne klovnen før. Det handler om å gi et trygt rom for de som skal ta imot besøk, og det har på en måte blitt en slags arbeidsuniform, selv om ingen klovner er like.
Det som ville være interessant i et slikt forprosjekt som dette, er hvordan vi kan skape det samme trygge rommet, men se om vi kan være friere til å skape poetiske og assosiative rom. Kan vi eksempelvis jobbe med å bruke element i kostymene som gir ulik form for lyd, kan noe være taktilt, hvordan forsterker og forlenger vi dansen og hvordan inkluderer vi, samtidig som vi forholder oss til de hygienekrav vi måtte bli pålagt.
Ken Bruun er en dansekunstner fra Inderøy med sterk forankring i moderne- og samtidsdans. Han har sin utdannelse fra London comtemporary dance school og Amsterdam University of the arts. Etter endt utdanning har Ken jobbet som utøvende danser i ulike nordiske dansekompanier, som for eksempel Dansk danseteater, Cullbergbaletten, Skånes danseteater og Helsingfors stats teater. I 2019 bosatte Ken Bruun seg igjen på Inderøy og har her medvirket i flere dansekunstprosjekter for beboere på omsorgsbaser i Trøndelag. Ken beskriver at han som kunstner finner det inspirerende og svært verdifullt å tilgjengeliggjøre dans for og med de som vanligvis ikke har muligheten til å kunne oppsøke den selv.
Mulighetsrommet er stort, og man kan skape en nærhet til mottakerne, hvor kunstneriske og personlige møter kan oppstå. Dette syns jeg er en spennende måte å formidle og skape dansekunst på.
Sissel Vera Pettersen er vokalist, saksofonist, improvisator og komponist. I de siste 25 årene har hun medvirket på over 50 internasjonale albumutgivelser og har turnert på de største jazzfestivaler og scener rundt om i Europa, USA, Canada, Midtøsten og Afrika.
Siden 2016 har hun vært kunstnerisk leder for Trondheim Voices, og har ledet ensemblet gjennom en rivende kunstnerisk utvikling. Hun har 4 ganger vært nominert til Danish Music Awards, og vant i 2022 Spellemannsprisen for beste jazz album, med Trondheim Jazzorkester og Gurls. Hun har mottatt flere priser for sin musikk, bl.a. to Heddapriser med Trondheim Voices for forestillingen Hundre Hemmeligheter. Pettersen har skrevet musikk for film, dans og performance, og komponerte i 2006 og 2016 bestillingsverk til Trondheim Jazzfestival, sistnevnte for Trondheim Jazz Orkester i samarbeid med John Hollenbeck. Sissel Vera har lang erfaring med performance og scenekunst, og har samarbeidet med Kjersti Alveberg som musiker/danser/performer i Riksteatrets jubileumsforestilling Alice, i flere produksjoner med Cirka Teater, og med dansere som Stuart Lynch, Bo Madvig og Terje Tjøme Mossige.
Sissel Vera beskriver forprosjektet som spennende, utfordrende, lærerikt og inspirerende som kunstner:
Dans, musikk og kunst er nært forbundet med menneskers liv og tilværelse. Det er også viktig i dagens politiske klima å synliggjøre hvilken betydning kunsten har for menneskers helse. Dette er et prosjekt som gir oss en unik mulighet til å komme helt tett på mottakerne, og å få en direkte erfaring med deres opplevelse og reaksjoner på det vi formidler.
Victoria Husby har en bachelorgrad i dans og pedagogikk fra Universitetet i Stavanger (2010) og en Master of Arts i dans fra NTNU (Husby, 2017). Hun har omfattende erfaring fra det frie kunstfeltet som dansekunstner og koreograf, og har jobbet freelance med visuell poesi. Victoria har også arbeidet som dansepedagog i ulike utdanningskontekster, inkludert kulturskoler, private dansestudioer, grunnskole, videregående skole og høyere utdanning. For tiden er Victoria PhD-kandidat ved Institutt for lærerutdanning ved Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap ved NTNU i Trondheim, Norge.
Da vi spurte Victoria om hvorfor hun ønsket å delta i dette prosjektet skrev hun:
Jeg visste med en gang at dette var et prosjekt jeg ville være med i da jeg ble spurt. Det gir stor mening for meg å kunne bidra med kunst og dans i rom som vanligvis ikke blir forbundet med dette. Det er kanskje akkurat i slike rom, hvor mennesker kjenner på det sårbare og skjøre med å være menneske, at det er potensiale for nære og ekte møtepunkt.
Jeg tror dans og bevegelse kan skape slike møtepunkt, for mennesker og ansatte på sykehus.
Dans i Trøndelag har stor tro på den engasjerte kunstnergruppen og at de er de helt riktige personer å ha med inn i dette forprosjektet. Håpet er at kunstnerne som er med i forprosjektet også blir engasjert i et videre hovedprosjekt.