“Når kunsten byr de minste opp” av Kari Stai

Kari Stai

Kari Stai er forfatter og illustratør fra Inderøy. Hun har blant annet gjort stor suksess med barnebøkene om Jakob og Neikob.

Når kunst møter barn, møter barnet sitt innerste selv, midt blant alle de andre som også er i møte med sitt innerste. De foresatte blir fang og trygge baser like bak slik at dette møtet kan utspille seg. Men hvorfor er det så viktig?

KOREDA (Kortreist Dansefestival) er en årlig dansefestival som huses på Inderøy. Den har i en årrekke evnet å gi publikum et program av høy kvalitet. I år er festivalen redusert fra flere dager og ned til én. Den er til gjengjeld preparert for det yngste sjiktet av befolkningen. Det skal ikke være nødvendig å legge til formuleringer om at dette er en målgruppe som fortjener å bli tatt på alvor, men jeg tar meg likevel i å bli rørt av det. Det er nok på grunn av at dette ennå ikke er en utbredt praksis og prioritet. Det er ikke ofte en får være vitne til at ensembler av høy kunstnerisk kvalitet kommer omkring med produksjoner som beveger og utfordrer de aller yngste. Jeg ble invitert inn på to av forestillingene.

UNTZ BABY UNTZ av MYKA

Foto: AdeY

Jeg blir med de små inn. De fleste leies eller bæres av sine foresatte, andre løper i forkant. Danserne Ray Roa Alonso og Escarleth Pozo Romo møter oss vennlig og i øyehøyde og viser oss inn i blackboxen. Trygghet etableres naturlig og raskt mens publikum danner en stor ytre sirkel i rommet – og jeg kommer til å tenke på trygghetssirkelen vi lærte om på helsestasjonen som nybakte. Modellen av to hender som både skal skuffe smårollinger en tur utenfor konfortsonen og ta de imot når de kommer tilbake. Dette er en slik situasjon. Men på fang, til vennlige og oppmerksomme aktører og i en lyd- og romkulisse som er myk, trygg, varm og stemningsfull, uten å være kjent eller forutsigbar. For det er nok et rom få i målgruppa har vært i ennå, UNTZ BABY UTNZ er for barn i alderen 0-3 år. Det er derfor så viktig å opprette dette rommet – for kunsten. Rett og slett fordi det har en oppgave ingenting annet i samfunnet vårt har muligheten til å utføre: En dimensjon der ytring, uttrykk og budskap har full talefrihet.

Techno-musikk (musikk og lyddesign: Erik Christoffersen) av myk kvalitet tar etter hvert over for ambient-musikken, som først møter oss i rommet. Den kommer etter hvert inn igjen, mot slutten. Intensiteten i techno-musikken beveger seg opp og i tett dialog med dans og kroppsspråk. Uten å føles oppstykket – alt går i en trinnløs strøm, og det virker til at flyten i kunstverket er i dialog med til pulsen til de små kroppene. Kunstverket er likevel intenst, og det i seg selv kan være en utfordring. Det å i det hele tatt vie seg til en forestilling, gå inn som mottaker og responderende, er en rolle ikke alle umiddelbart er komfortabel med. Det er da vi får erfaringen med at kunst handler om å utsette seg for å kjenne på hvem man selv er. En blir satt til å kjenne på egne grenser, og andres, på gjensidighet og speiling. Kunsten bekrefter oss, og det er ofte krevende.

De to danserne vet å lese sitt publikum. De lar jenta som står midt i rommet fra start, klar til å motta kunstopplevelsen, få stå mens de lar det hele spilles i gang. For dette er et rom og en kunstsekvens som settes i spill i fellesskap – med lyd, lys, musikk, kostyme, rekvisitter, tid og rom. Å spille på så små barn er en kunst i seg selv. Det virvles rolig og mykt i gang, og jeg opplever at det suggererer alle og enhver. Selv om det er ulike grenser for når ett barn gir

etter og lar seg rive med og et annet velger å vente litt til. Noen blir kanskje sittende dypt i fanget hele forestillinga, og heller merke seg at pulsen mellom techno og hjertet til mamma eller pappa like bak, kommer i kontakt. Det er mange innganger til en opplevelse, og MYKA lar det være det viktige – nemlig at barnet får velge sin egen.

Danserne er to, og i stor grad nokså symmetriske i hvordan de interagerer med hverandre. Av og til ønsker jeg å se en større ulikhet mellom dem, noe som bryter. Men samtidig: det trengs kanskje ikke overdrivelse heller, det må kanskje ikke alltid være store kontraster. Jeg blir ikke helt enig med meg selv. Like etter jeg får den tanken ser jeg at en av dem går ut av rommet og en blir igjen. Det er i anledning et kostymeskift, forstår jeg etter hvert. Men det er også en fin ting for dramaturgien. Den ene går. Jeg ser flere barn blir nysgjerrige. Hvor ble den av? Vil den komme tilbake igjen? Skal vi kanskje gå etter? Jeg liker når de to danserne kommer i utakt med hverandre – det gir en grad av konflikt eller asymmetri. For alt handler om livet til barnet. Kunstverket vil aktualiseres i det. I hvert sitt innerste. Og her også i fellesskapet. Gjennom å se sidemannens reaksjoner, i felles latter, og i felles nysgjerrighet over «hvor ble den ene av?». Barn er i gang med å erfare at noen kommer og noen går, nå går jeg – og jeg kommer tilbake.

Hovedfargen på kostymene er oransje. De topper i dobbelt forstand seg selv med to store og like hatter, ovenfra kan de minne om både oppsperrede øyne, mors bryster og en botanisk blomsterkrone. Jeg assosierer fritt, for nettopp det legger MYKA opp til. I tillegg til å bringe folk sammen, ønsker forestillingen å skape magi. Begge deler klarer den godt. For i starten er publikumsringen stor, og da UNTZ BABY UNTZ takker av har ringen komprimert seg til en flokk eller en klump i sentrum av rommet. Rommets tekstile vegger og skiller har også endret på plassering og nærgrense – et «tak» av stoff har sunket seg over oss, noe som føltes fint etter en forestilling som oppnådde å bygge opp trygghet i et opplevelsesfellesskap. Under det florlette taket takker danserne for seg og blir sittende med barna, som nå i ulik grad har tødd opp og ønsker å ta på frynser på kostymene eller prøve ut løse tekstiler i rommet. Kunstforestillingen går sømløst over i vanlig gjenge, og barna ser ut til å forstå forskjellen. For nå forholder de seg annerledes. De interagerer med hverandre, andres foreldre og aktørene – ja, den berømte landsbyen ser ut til å være trygg å bevege seg i og uttrykke seg i. For det å gå omkring med hele seg selv, som lite barn, i sitt bevegelsesspråk er en form for dans. Det har tatt opp i seg noe av dansen og utfoldelsen danserne nettopp har formidla, og det har blitt smitta med en kollektiv nysgjerrighet for omgivelsene – rommet kunsten nettopp har utkrystallisert seg i.

I UNTZ BABY UNTZ møtes vi av ulike klangbunner, klangfarger og rytmer – abstrakte byggeklosser det kan skapes stor variasjon med, og lages spenning av. Dramatikk blir det, når noe ikke går helt opp, noe bryter, noe overrasker. Da Ray Roa Alonso og Escarleth Pozo Romo plutselig dekker seg til med to sølvpaljett-tepper, er det en fullverdig magisk opplevelse for den som er liten. Hvordan kan teppene bevege seg? Og hvordan kan to plutselig bli til én? Ett barn ønsker å nappe teppene av, for hva kan være bak? Og hvordan kan en hanske lyse, og hvordan kan en sølv-strimle plutselig fly av seg selv (over en vifte)? På mange måter er de aller minste også de mest mottakelige for en stor abstraksjonsgrad i kunsten. De er ikke så figurative enda, de er friere og mer lekne. De er fortsatt fascinert av det mest basale: lyset, lydene og de fysiske lovene. Kunst for disse er desto mer avansert å skape når en selv er en voksen. Det skal mye til for å få denne kunsten til å treffe. Er kunstverket uinteressant for barnet vil det ikke bry seg særlig om å late som noe annet. Forestillingen er sympatisk lagt opp, uten for høyt lydvolum eller raske visuelle skifter. Det er tatt hensyn til en litens sanselige sårbarheter. Slik lykkes UNTZ BABY UNTZ godt med å skape møte mellom de minste. Både med andre – kjente og ukjente – og med seg selv. Barnet som kom inn i opplevelsen med vidåpent blikk så ut til å slappe litt mer av i det ved utgangen. I et rom, i en felles «plaskedam». Det er en av kunstens viktige oppgaver, å skape slike plaskedammer helt fra livets start. For da vil barnet senere se at det henger sammen med et større hav – og at flere basker før det kan vite at størrelsen på livet ikke er så skremmende som det kan virke.

Å gradvis erfare at en ikke er alene om å være et enkeltmenneske kan være en langstrakt oppdagelse for en som er liten. Men gode kunstopplevelser kan lage en naturlig inngang for å begripe dette – kjenne seg delaktig i å lage et felleskap, noe UNTZ BABY UNTZ sammen med barnet klarer å gjøre

FELT av LANDING

En lastebil er startsted for den interaktive danseforestillingen FELT av LANDING. Den består av flere uttrykk: film, foto, rom, teater, bevegelse og dans, og ikke minst: skulpturell tekstil form ved Camilla Wexels Riser. Vi sitter på noen av dem først, inni lastebilen som er rigget som et visningsrom for film og foto: en hundre meter lang sammenviklet pølseform som gir meg følelse av et hardt stappet tarmsystem. De er harde og myke på en gang. Jeg tenker på forstoppelse. Tankene forsterkes av film (av Maja Hannisdal) og foto (ved Tom Øverlie) som snart kastes fra vegg: av mat, kroppsdeler, deig og fordøyelse, lek med bacon og flesk, sko fulle av spagetti som tas på. Barna ler spontant sammen – dette ser grisete og forlokkende ut på samme tid. Jeg ser plutselig både hjernemasse og ekstrudert mat i den imponerende tekstile formen vi sitter på. Vi settes raskt i en leken modus i det taktilt tilstedeværende miljøet, noe målgruppa fra 4 år ser ut til å kjenne.

FELT setter oss i sving med å spinne tankene og følelsene litt lengre ut. Det er å evne å sette i gang en avansert lek. Det handler om bevegelse inn og bevegelse ut. Som et pusteorgan. Mennesker og hulrom, mat som skal inn, for så å gå gjennom trange systemer og ut igjen. Jeg tenker på dagene vi går inn og ut av, møtene vi gjør det samme med. Også menneskene lages slik – noe skal inn, for så å tyte ut – i form av en baby – en kjøttklump i seg selv. Alt det organiske får en slags feiring i forestillingen, opplever jeg. De mest basale og biologiske elementene inngår i sjongleringen, og resulterer i en ekstra substansiell og kraftfull fellesskapsopplevelse.

Plutselig titter en danser fra koreografi- og utøverteamet (som består av Sigrid Kopperdal, Ida Gudbrandsen og Venke Marie Sortland) inn i bilrommet. Danseren er drapert i en av de tekstile formene, et tykt teppe med dekor som viderefører tilstedeværelsen av bacon og kjøtt fra film og foto. Danseren ber publikum med ut. Paletten dekker et spekter av «kjøttlige» rosa- og rødfarger, som vi finner igjen på alt av Risers rekvisitter og i scenografi – fra matter til tepper, gjenstander og kostymer. Det er en helhetlig estetikk som i dobbelt forstand gir kjøtt og kropp til en sirkulerende forestilling, tett og leken, samarbeidende og fri.

I en vandring inn og ut av bil, hus og uterom dannes en kollektiv og slangende dans og bevegelsesstrøm av barn, foresatte og danseteam. I et midtparti stopper vi opp og leker med nye tekstile former av Riser. Disse gir assossiasjoner til både indre og ytre organer, tekstile rangler og godterier – også fullverdige non-figurative objekter i seg selv. Det er fristende å ta de med seg, de vekker noe dypt i følelsesregisteret uten at jeg klarer å plassere det helt. Så jeg lar det bare forbli en sterk begeistring å se dem i omløp. De tas med i danse-ormen vi danner når vi går gjennom en bygning, for så å ende opp ute ved lastebilen igjen. Her samles forestillingen i en ringdans hvor vi uttrykker vår indre kokte spagetti, finner fram popkornene i oss, samt uttrykker hvordan vi ville fart fram om vi var smeltende is.

Det er en total opplevelse, som bare utspiller seg blant alt det andre dagen byr på omkring oss. Noen som er på vei til en fotballkamp, andre skal forbi oss og levere bøker i biblioteket. Vi er som et pulserende gesamtkunstwerk. Kunsten blir til mens vi går, og mens vi tulles inn i og snubler over disse tekstile skulpturelle formene.

Musikken er av komponist og musiker Hanna Gjermundrød. Den rammer godt inn og gir puls til forestillingen. Den er stasjonert i og ved bilen, og ebber ut i midtpartiet der forestillingen tar turen utenfor start- og sluttsted. Der blir lydbildet praten mellom danserne og barna, samarbeidet om bevegelsesormen som dannes, samt begeistringen omkring Risers tekstilformer. Fokuset blir der det interaktive mer enn det kunst-uttrykkede. Dette gir en naturlig mulighet for barna til å ta en større medskapende rolle, men jeg syns noe av flyten og magien i forestillingen punkterer litt på dette punktet. Det føles som en pause i forestillingen. Men heller ikke her enes jeg helt med meg selv. For dette blir også et pusterom hvor barna kan være litt friere som publikummere. Og jeg forstår i etterkant, at en forestilling ikke trenger stram regi fra start til slutt. Det gir også en slags opplevelse av å ha vært med på en workshop – det kan jo også en forestilling kunne inneha, jeg har bare ikke tenkt over det før nå.

FELT som tittel føles åpen og skaper nysgjerrighet. Kan det være den henviser til engelsk, for filt – dette er jo en forestilling som særlig lykkes gjennom det stofflig sansbare i Risers former. Jeg kjenner også etter hva tittelen FELT gir meg selv av assossiasjoner. Det med kjøttet, produksjonen og fabrikkerte utgaver av mat, ekstrudering av mat i metervare, kverning av masser og materier med dyr som utgangspunkt, får jeg en smak av noe som ikke er bærekraftig og respektfullt mot naturen. Vi er inne på et FELT som trigger dårlig samvittighet, bismak og overdrivelser. At vi mennesker tærer på ressursene, og dermed på oss selv. Naturen som noe som er FELT, slått ut, noe utfordrer balansen i den. Jeg vil tro dette er en overdrevet tolkning jeg har som voksen, og at barna har en mer morsom og bekymringsfri tilnærming til kunstverket. Men når det er sagt, er jeg veldig for at alle aldre skal utsettes for et utfordrende innhold, ikke minst, og nettopp særlig i kunsten. For hvem sa at kunst skal skåne for virkelighetsbilder. Da er det fint at det forestillingen LANDING skapte, var en svært positiv fellesskapsopplevelse. Da kan innholdet tåle å ha en alvorlig og dyster undertone.

Gråt vil alltid blande seg inn som små såre toner i klangbildet der barn ferdes. Det er slik det bare er. Overveldelse og begeistring går hånd i hånd. Kunsten og leken er to enheter som deler størrelsesorden. Leken og Kunsten har samme domene, som er å i særlig grad utvikle og romme hele mennesket. Leken er barnas fremste verktøy. Den er også en forutsetning for at den voksne som arbeider med kunst skal kunne lykkes, tror jeg. Noen ting kan bare kunst og lek få til. Og de minste har en annen motstand enn de voksne. En motstand det er lettere å danse med, om de lar seg by opp.

- Kari Stai

• UNTZ BABY UNTZ

  Konsept: MYKA
  Koreografi: My Grönholdt i samarbeid med det kunstneriske teamet
  Dans: Ray Roa Alonso og Escarleth Pozo Romo
  Scenografi og kostymedesign: Tove Dreiman
  Kostymeassistent: Fie von Veer
  Musikk og lyddesign: Erik Christoffersen
  Lysdesign og teknisk produsent: Filip Wilhelmsson
  Tekniker: Julia Friberg
  Konsulenter: Martin Forsberg og Dalija Acin Thelander
  Foto og video: AdeY
  Grafisk design og PR: Anna Paulnitz / Dansstationen
  Administrasjon: Jens Christian Jensen
  Samproduksjon: MYKA og Dansstationen

• FELT

  Konsept: Landing
  Koreografi og utøvelse: Sigrid Kopperdal, Ida Gudbrandsen og Venke Marie Sortland
  Komposisjon og musiker: Hanna Gjermundrød
  Scenografi og kostyme: Camilla Wexels Riser
  Video: Maja Hannisdal
  Kostymesøm: Hedda Simonsen Lund
  Alle foto: Tom Øverlie