Møtepunkt

Dans i Trøndelag utvikler et forprosjekt som undersøker hvordan vi kan ta dansekunsten inn på sykehuset. Med inspirasjon fra National Arts in Hospital Network i England, ønsker vi å utforske hvordan dansekunst kan skape møtepunkter på sykehuset og hvordan den kan implementeres som en tilstedeværende del av hverdagen for pasienter, pårørende og ansatte.

Å være syk eller skadet er ofte forbundet med et stort kontrolltap. Sorg over din egen eller andres situasjon får lov til å ta plass. Dette skaper ofte overveielser om dine egne verdier og stiller spørsmål ved prioriteringen av din tid. I denne sammenheng kan kunsten være en liten døråpner for å hjelpe med å organisere og kanalisere ut noen av disse følelsene. Dette kan kanskje gi en liten følelse av kontroll eller mening, i det som ofte føles ukontrollerbart.

- Cai Tomos

Kunsten er for alle. Uansett hvem og hvor de er. Noen beskriver kunsten som et menneskelig behov, og at det er kunsten som får en til å merke at man er menneske. Ofte er det noe livsbekreftende i å oppleve kunst som stimulerer sansene, som kan avlede tankene og man blir minnet om livet utenfor. I et øyeblikk får man muligheten for å bare være. Og det er kanskje i de utfordrende og sårbare situasjonene, man har ekstra behov for kunst som kan bidra med det humane og alt det «ikke-sterile» (Kløvedal, 2023). 

Dans i Trøndelag er nysgjerrige på hvordan dansen kan implementeres på sykehuset, som en tilstedeværende del av hverdagen. Det at pasienter, pårørende og ansatte på daglig basis får muligheten for å bli møtt gjennom kunsten, finner teamet i Dans i Trøndelag inspirerende

Dansen har en evne til å skape en her og nå opplevelse. På sykehuset kan dans være et tiltak for å øke tilstedeværelse i øyeblikket for pasienten, pårørende og ansatte, samt gi et avbrekk i sykehushverdagen. Dans i Trøndelag tror at dansekunst på sykehuset kan være en ressurs for helsevesenet og bidra med en annen tilnærming til kroppen og mennesket. Dette kan kanskje gjøre at pasienter, pårørende og ansatte får en annen opplevelse av sitt sykehusopphold eller arbeidsplass. Vi er nysgjerrige på om man gjennom kunstneriske intervensjoner kan nå inn til andre deler av mennesket og kroppen, som ellers ofte blir glemt.

Men en danser eller kunstner er ikke noe man normalt tenker «hører hjemme» på sykehuset, og vi står derfor overfor å skulle bryte med det tradisjonelle og kanskje «sparke inn noen dører».

National Arts in Hospital Network i England har opplevd at de felles kunstneriske opplevelsene har vært en samtalestarter og har bidratt positivt til spesielt de ansattes arbeidsmiljø. I forhold til det norske helsevesen og utfordringer knyttet til høy arbeidsmengde, personalmangel og et økt antall sykemeldinger, mener vi også at tiltak for å bedre de ansattes trivsel på arbeidsplassen er sårt tiltrengt. Samtidig viser en sosioestetisk undersøkelse i Danmark at kunstverks påvirkning på sykehus er vanskelig å forutsi, da kunsten og verkene skapes i møte med menneskene som er sammen med dem (Stenslund, 2017).  

Dans i Trøndelag har en hypotese om at dansen kan gi ansatte og pasienter en felles opplevelse, som i et øyeblikk løsriver dem fra sine roller og likestiller dem. Gjennom felles kunstneriske opplevelser får man muligheten for å være sammen personlig, og skape samtaler om noe annet enn sykdom, skade og praktikk. Dette har kanskje evnen til å forplante seg videre i deres behandlingsforløp og ha en positiv innvirkning på deres videre profesjonelle relasjon. Ved en videreføring av prosjektet kan det være spennende å undersøke om dansekunst har evnen til å bidra positivt på både personalets arbeidsmiljø, og kontakten mellom ansatt og pasient. Kanskje er det nettopp i de små opplevelsene vi finner de store endringene.